One step behind…

A night at the Opera with Trine Skei Grande

January 3rd, 2014 by admin

Prolog

Den 29. Desember var jeg så heldig å bli invitert med på Operaen av selveste Venstres partileder Trine Skei Grande.

Rreferanse

En lite spesifisering angående frykten for at hun skulle møte en psyko-maniac-påerson –  (Abraham Lincon ble tross alt drept under lignende omstendigheter), vurderte jeg fortløpende å informere om at jeg faktisk var sikkehetsklarert av PST. Men, selv om det er sant,  høres det jo egentlig bare mer skremmende ut.

Anywho…

Twitringen og avtalen fant sted på min togtur Trondheim – Oslo.

Etter den 7 syv timer lang togturen, måtte jeg først se til katten min som hadde tilbringt julen i et fosterhjem hos min onkel i Gamlebyen!

1174759_10151805269300600_61473132_n

 

On a side note:

Som den Torbjørn Røe Isaksen-fanboy han er, stemte han faktisk Høyre ved fjorårets stortingsvalg, mot sin eiers vilje. (Likevell, det viktigste er tross alt at han bruker stemmeretten sin!)

Anywho, etter å ha matet, vannet og knusekoset katten, løp jeg avgårde mot Operaen.

Jeg var sent ute.

Første pre-opera-akt

Da jeg var og fremdeles til en ganske stor grad er en opera-noob, ble jeg fort oppmerksom på hvor betryggende det var å være der med en opera-ringrev. Trine Skei Grande.

Mitt eneste åpenbare ansvar var å skru av den nye mobilen min slik at den (gud forby) ikke ringte under forestillingen. Igjen kom venstres partileder til redningen, og viste hvordan man skrur av lyden på en random ny mobil.

Likevell…

Da det kun var lyden som var slått av, og ikke hele telefonen, la jeg den fremst under låret mellom setet slik at det ikke skulle.. under noen omstendighet avbryte forestillinbgen. (noe som senere skulle vise seg å ike være en spesielt god ide!)

Første akt

Meg og Trine var ganske “on time”, og det tok ikke mange minuttene fra vi satte oss til forestillingen begynnte.

Vidre fulgte…

<uforståelig joddling>

Hoffmanns_Eventyr_08_2013_Foto_Erik_Berg-400x247

<merkelige kostymer>

Timene (tror jeg) gikk uten at jeg kunne tafse på mobilen min eller twittre..  eller ha noen som helst kontakt med omverdenen forøvrig.

Deretter fulgte, på senen:

<mer uforståelig ting>

<veldig uforståelige ting… huh… WTF?>

<joddling>

Etter en times tid var første akt over.

For alt jeg visste… kunne Norge imellomtiden ha blitt invadert av Nord-Korea, og verden som jeg og vi kjener – og liker den, kunne være være bort.

Første akt var endelig over.

Aldri har jeg vært mer lettet enn idet jeg forstod at det var over.

Jeg, og alle andre reiste seg for å gå ut i foajeen. Jeg ville UT og glemt helt at jeg hadde plassert telefonen min mellom det fremmrelåret mitt og setet.

I det jeg reiste meg hørte jeg et stumpt dunk/klonk. (Heldigvis ikke et skarpt knus/knas)

Jeg innså straks at jeg hadde mistet den helt nye mobilen min. Jeg så etter den, men den var ikke å se. Gikk litt rundt å lette. Svirret rundt å lette etter mobilen min. En av de tingene som IKKE skulle skje.

Heldigvis var jeg ikke alene.

Etter et par minutter klarte den handlekraftige partilederen å lokalisere min telefon. Phu! Derrertter tuslet jeg o Trine Skei Grande fornøyd ut i fojaeaen.

Vi skilte så lag en liten stund, hvor jeg fant en wi-fi spot og stadfestet at verden var den samme som alltid og at Norge ikke var invadert av Nord-Korea! Phu.

 

Andre akt

Andre akt fortonet seg ganske anderledes.

Det var faktisk intressant og underholdende. Kanskje fordi jeg nå hadde blitt vist oversettelsesknappen/displayet som gjorde at man faktisk kunne, til en viss grad forstå hva de jodlet om.

MHkvtkyZ_m_kyvr5fHbFAg8uQ390CsOxX-tH9SQ21Afw

Dessuten, var de mer dramatiske enn meg. Selv på mitt mest dramatiske. Det var oppløftende.

Epilog

Til forskjell fraførste akt, underveis i andre akt, tok jeg meg flere ganger i å tenke: “håper dette aldri slutter!”

Jeg var trygg og jeg var hjemme.

OH THE DRAMA!

Men, da det sluttet, var det likevel OK. Og, jeg gledet meg til å gå hjem for å lese mer om stykket!

Epilog

Allert sist men ikke mins vil jeg takke Trine G. Skande  og skattebetalerene (opera-biletten er i høygrad subsidiert over skattesetdelen!) for en alt i alt unik og enestående kveld.

Jeg er ikke lenger redd for Opera eller den nye regjeringen.



Posted in Politics

无觅相关文章插件